Brølende stillhet og flammende ro

Det følgende kan være nyttig kunnskap for disse, og en kilde til selvinnsikt for oss selv.

3050 og Dalas høylytte sang og positive innstilling er ikke regelen – det er unntaket. Mjøndølen har i utgangspunktet svært få sydlandske gener. I sjela er han redd for å rope for høyt, redd for å håpe på for mye og redd for å tru på for mye – en stille og rolig pessimist.

Helt til noe han bryr seg om står på spill. Eller til dommeren gjør en feil.

Her følger en uvitenskapelig synsing om ur-mjøndølens egentlige karakter.

Stolt husmann og trassen lillebror

Historien har formet oss til de vi er, både på banen og i livet. Vi har ofte vært lillebror, og var husmenn i hundrevis av år. I Øvre Eiker fant du de store – Hoen, Fossesholm og Sem med gullskatter, adelsseter og kongsgårder. I Mjøndalen hadde vi Grav, Solløs og Mjøndalen, lite gods, gull og adel. Mjøndalen var knapt for en gård å regne, men den ga bygda navn, folket arbeid – og byens borgere store formuer.

Statusen gjorde oss ikke mindreverdige i egne øyne. Vi sto ikke med lua i handa fordi gårdeieren eller fabrikkeieren hadde høyere status, mer penger, større hus og bedre mat – eller fordi han slapp å bli møkkete i sin jobb. Tvert imot. Arbeidet på fabrikkene og på jordene gjorde oss sterkere og stoltere – og kanskje også tausere og staere.

Søndag gikk halve bygda på et av mange bedehus, mens representanter for den andre halvparten sov ut rusen etter lørdagens festligheter. Kirkegjengerne jaget tørste syndere og forbannet spritsmuglere, mens synderne møttes for en dram på krakken mens de jaktet fotballens syndebukker og malte fanden på veggen.

På søndagen forentes de alle på stadion i brølende stillhet og flammende ro.

«Men i Eiker var det krig»

Mjøndølen er Ludvig i sinn, med en iboende skepsis til Solans høylytte fremferd og positive livssyn. Helt til Blodstrupmoen tar seg til rette.

Mjøndølens noe mørke mentale livssyn oppsummeres godt i supporteren som hang nedbrutt over sykkelstyret etter et opprykk – engstelsen for et nytt nedrykk var sterkere enn gleden over et opprykk.

Vårt forhold til høylytt og utøylet engasjement gjenspeiles godt i Mjøndalens møte med Werder Bremen i 1987. Der uttalte motstanderens legendariske trener Otto Rehhagel at han fryktet stillheten fra to tusen på Nedre Eikers tribuner vel så mye som spillet til de elleve på matta.

I disse to historiene finner du mye av kjernen i den tradisjonelle mjøndølen – men ikke hele.

«I Norge var det okkupasjon, men i Eiker var det krig» sa Gestaposjef Hellmuth Reinhard om bygda som ikke lot seg kue. Vi bøyer ikke hodet i stillhet for en påstått overmakt eller legger oss ned for å dø selv om hullet er ferdig spadd og siste spiker slått i. Ikke en gang når jorden er kastet på og blomstene for lengst visnet er du kvitt oss – for vi kommer alltid tilbake.

Og vi glemmer ikke en urett.

Vi husket kanskje ikke hvor mange gule kort Holst-Larsen egentlig hadde fått, vi kan glemme å ta med riktige knotter – noen ganger også skoa – men vi husker navnet på dommeren fra kvartfinalen i 1983.

Fornavn og etternavn.

Ikke prøv å fortelle mjøndølen hvor hans plass er – ut fra størrelse, rikdom eller status. Forlang ikke ubegrunnet ydmykhet eller blind lydighet. Ikke kødd med bygda eller prøv å begrave laget vårt, og hva du enn gjør – ikke døm ham bort i avgjørende kamper.

Da våkner mjøndølen – høylytt og utøylet, med elefantminne. Han som har skremt bort byfolk og fremmedfolk siden tidenes morgen. Han som har feid storheter av banen og vunnet «tapte» slag i mer enn hundre år. Han som sender storebrødre nedstrøms med hovmodet som en blytung, svart kappe av skam, og som sender vestlendinger tomhendte tilbake over fjellet med arrogansen som eneste niste.

Alt mens han nynner på «Stein song» eller til Trond Viggos «Tramp på en smurf».

Lystig, lett til sinns, høylytt – nesten utøylet.

Bygda som bryr seg

Stillheten og mangelen på synlig entusiasme betyr ikke at vi ikke bryr oss – langt ifra. Få steder finner du en så engasjert og samlet bygd. Reiser du til Trondheim på kampdag, finner du ikke mye som viser at byens lag spiller kamp samme ettermiddag. Tar du en øl på Aker brygge i brunt supportertøy, er sjansen liten for at nabobordet forbinder deg med dagens motstander på Intility.

Går du en tur i Mjøndalen på kampdag, vil du finne MIF-flagg på en stor del av balkongene i sentrum, og på ryggen til mannen som lufter bikkja på Wildenveys plass står det «Olsen Solberg» med hvit skrift på brun trøye. Mannen selv heter Jensen, mens bikkja kommer om du roper «Gubbe».

En handletur på KIWI kan ta en time ekstra på kampdag, og et kvarters plenklipp tar hele ettermiddagen mandag etter et tap om naboen befinner seg i nærheten.

«Alle» i Mjøndalen har en mening om fotballen – selv de som ikke bryr seg om fotball, bryr seg om klubben og laget. Folk som selv aldri har trent fotball har en mening om Kevins treningsregime. Som oftest trener de for lite, for slapt eller for kort – i alle fall løper de altfor lite.

Selv om de ikke løper ned portene på stadion, har de alltid funnet sammen for å diskutere. På puben, på Munkhaughjørnet, hos Karlsen, hos Gerdas, på bedehusene eller på Brune venner. De fleste har en løsning – få har den samme.

Det er mye som skal evalueres og mye som skal diskuteres. Som nevnt er det mer Ludvig enn Solan, og frykten for nedrykk melder seg gjerne rett etter påske – omtrent på samme tid som den første «denne MÅ vi vinne»-kampen utropes. Ofte preges samtalene og diskusjonene av en forkjærlighet for det som er galt, men det ligger en kjærlighet også der – en rar, men inderlig og lidenskapelig kjærlighet.

Så dere kommer til å diskuteres på KIWI og i hager med kritisk blikk, men om dere spiller for oss med hjerte for drakta og stolthet for klubb og bygd, vil dere alltid ha oss mjøndøler i ryggen. Jeg har sett store, sterke menn gråte over spillere som slutter – vi er kanskje ikke så høylytte, men engasjementet stikker dypt.

Det er ikke mange steder med så mye taust engasjement som i Mjøndalen.

Brølende stillhet og en flammende ro.