Høsten begynner nå

Merkedag i Bjarg-land

«Ny merkedag i Bjarg-land» var overskriften i Fanaposten etter helgas kamp i Bergen. Journalisten fortsatte: «Da serieoppsettet kom, var Mjøndalen på Stavollen en av de første kampene man så etter. Bruntrøyene er en klassiker i norsk fotball, men nå har de altså tapt en seriekamp på Stavollen.»

Selv om det hadde vært langt triveligere lesning uten det siste «men’et», er jeg ikke større enn at jeg blir stolt av klubben og stedet mitt når vi omtales som en klassiker i norsk fotball, og en seier over oss betegnes som en merkedag. Jeg ser fortsatt på oss som en utfordrer i norsk toppfotball, en som iblant trosser fotballens naturlover. En klassiker i norsk fotball høres unektelig mye bedre ut.

Kanskje finner fanabuen også en glede i at de på første forsøk, klarte noe storebror Brann brukte 30 år på.

Likevel skulle det et glipptak til.

Dersom du aldri feiler, prøver du ikke hardt nok

Etter kampen lørdag tok Sundo turen inn på tribunen for å takke for at vi kom, og for å beklage et tap han tok ansvaret for. En handling vi satte pris på, og som det står respekt av, men jeg kjøper ikke premisset.

Det er ingen tvil om at glipptaket til Sundo var årsaken til Bjarg sin scoring. Uten det hadde han mest sannsynlig avverget situasjonen. Men et baklengsmål er sjelden resultatet av én enkelt feil. Som regel har mer gått galt før ballen ligger i nettet. Faktum er at uten feil i fotball, hadde det heller ikke vært mål. Tabber og feil er en del av spillet – du kan ikke unngå dem, med mindre du er feig.

Et miljø som ikke aksepterer feil, presterer dårligere enn et miljø hvor det er akseptert å feile – om man prøver.

Det finnes unntak

Så finnes det selvsagt også de som feiler nesten oftere enn de prøver. Selv med min svært begrensede fotballkarriere, vil jeg hevde at jeg befinner meg helt i norgestoppen når det kommer til kampavgjørende blemmer i eget forsvar.

Etter noen barneår i fotballen sto jeg igjen med en klar negativ målscore. Jeg fant aldri motstanders nettmasker, mens jeg var en ivrig bidragsyter i andre enden. Likevel var jeg optimistisk nok til å stille i backrekka på seniornivå. Etter ett år og 16 kamper var min personlige målscore betydelig forverret. Da snakker vi ikke bare om tabber som ledet til mål, men også om en god del direktetreff i eget nett.

Jeg sier ikke at lagets målforskjell hadde vært bedre om jeg bare hadde stått i ro kampen igjennom, men jeg avskriver det heller ikke. Likevel nekter jeg å ta på meg det hele og fulle ansvaret for fullstendig sommertørke foran motstanders mål og kontinuerlig vårflom i eget. Kanskje var flommen mitt ansvar, men tørken var i liten grad min skyld.

For det er like kampavgjørende å brenne en 100 % målsjanse som å score selvmål. Det siste er bare mer synlig.

Det sagt – vi brant ikke mange hundreprosentere i Vikåsen den gangen.

Så, Benjamin, det var fint av deg å beklage. Det var fint av deg å komme bort for å takke for oppmøte. Men du får ikke lov til å ta ansvaret for at vi tapte kampen – ikke aleine.

Det må være lov å gjøre feil, lov å snuble, men det er forbudt å ikke gi alt – forbudt å ikke prøve. Vi vil se at dere prøver. Vil se at dere skytter fra distanse, prøver den geniale pasningen i bakrom, innlegget fra ving som treffer panna til Oliver og det sugende løpet som ender i sklitaklingen som sender ball og motspiller over sidelinja.

Vi vil se at dere jubler for pasningen som treffer, for avklaring og taklingen som sitter. Vi vil se at benken jubler for dem på banen og de på banen for hverandre. Vi vil se gleden over å spille fotball, og gleden over å spille i brunt. Vi vil se engasjement, adrenalin og følelser.

Bruk oss på tribunen – vi er der for å gi dere energi, og vi er ikke vonde å be om dere ønsker litt temperatur. Men vi trenger at dere byr på temperatur, dere også.

Så er det vår oppgave å sørge for et miljø hvor det er lov å feile - om man våger å prøve. 

Vi vinner sammen, og vi taper sammen - som et lag. Dersom vi vil være en del av det når det går bra, må vi tåle å være en del av det når det går dårlig.

Den deilige brune tida

Jerv, Brattvåg, Mjøndalen – nummer en, to og tre i vår avdeling etter 17 runder. Gjør vi opp status for de fem kampene i sommerens siste måned er listen snudd på hodet, og plassene blitt til fem, seks og sju – vi først og Jerv sist.

Det er ni kamper igjen, og ingenting er gitt – annet enn at sommeren er over, og høsten er kommet.

«Høsten er brun» gjentas nesten til det kjedsommelige, men det er en grunn til det. Høsten i Mjøndalen har vært full av magiske øyeblikk. Der andre ser årstiden som en periode for dvale og død, er høsten for oss vitalitet og oppstandelse.

Fra Mads Hansens soloraid mot Hønefoss i 2009, via Brann i 2014, til Stabæk og Raufoss både i 2024 og 2025. Innimellom disse befinner det seg en rekke med opplevelser i høstmørke og flomlys som rett og slett er for lang til å nevne her.

Selv om det ble nedrykk til slutt, var kampen mot Stabæk i fjor en deilig bekreftelse på hvem vi er. Ved 90 minutter var vi rykket ned, men gutta i brunt viste fotball-Norge nok en gang at det er dumt å avskrive oss for tidlig. Fem minutter senere hadde Bruusgaard og Holst-Larsen nappet spikrene ut av kista og gitt oss nytt liv og nytt håp. Et håp som varte helt til siste runde.

Selv var jeg i Stavanger den høstkvelden – et nytt glipptak i mitt fotballiv.

En sommer er over

Jeg fornærmer neppe noen når jeg sier at Jerv ikke er en klassiker i norsk fotball, men likevel har flere av våre oppgjør de siste ti årene blitt klassikere. Det er bare tre sesonger siden Grimstadklubben spilte på øverste nivå, og de var foran sesongen regnet som en klar opprykkskandidat, sammen med blant andre oss. Mange noterte seg nok derfor datoen 5. september når serieoppsettet kom.

Jerv startet da også sesongen svært bra, og våren og sommeren forløp med kun to poengtap – to uavgjorte kamper. Men, litt som sommeren, har også lørdagens motstander bleknet noe den siste måneden. Jerv sin nesten perfekte rekke er blitt til to tap og en uavgjort på de fem siste, og vi kan med seier redusere avstanden til fire poeng og starte høsten på best mulig måte.

Lite er sikkert i fotball, men sjansen for at høstbrune Mjøndalen slår sommerbyen Grimstad øker om du er på tribunen – helt sikkert.

Lørdagens kamp er kanskje årets viktigste kamp, og kan bli en ny i rekka av magiske høstdager i Mjøndalen. Sammen kan vi gjøre 5. september til en merkedag i Mjøndalen.

Den eneste feilen du kan gjøre er å ikke møte opp.

Sees på Consto!