Kronisk tarmbetennelse

Elverum kom i desperat poengjakt og brukte alle midler for å få med seg noe. De tok seg god tid fra første minutt og lå nede like ofte som Malin på helgebesøk. Om ikke Sørlandsperlen og Elverum-spillerne lå nede av eksakt samme grunn, hadde de i hvert fall det til felles at ingen av dem var skadet og alle kom seg på beina etter litt omsorg og pleie.

Fair nok - det er en del av gamet.

Men er det greit å forsøke å psyke ut våre mørkhudede angripere med rasistiske tilrop?

Hvor mye skal en profesjonell fotballspiller tåle i kampens hete?

Er ”jævla neger” noe å bry seg om?

Jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert om jeg var mørkhudet og opplevde noe sånt. Men jeg innbiller meg at jeg skulle klart å se bak uttalelsen og tenke at det sier mer - det sier alt - om den det kommer fra. At voksne mennesker senker seg ned på et så sørgelig lavt nivå er bare trist. For dem.

Men Elverum kunne spille fotball også. De ledet to ganger og fikk med seg et fortjent poeng. Det ble en rotete kamp for oss, med fire skader - tre på spissene - og vi slet med å finne rytme og stabilitet.

Men vi fikk med oss ett poeng og var fortsatt ubeseiret.

Før vi dro til Tromsø.

Vi reiste dagen før for å få best mulig oppladning til kampen (jeg tør ikke tenke på hvordan det ellers ville gått). Da vi kom opp var det strålende sol, visstnok for første gang i 2017. Det virket som om hele byen hadde våknet fra vinterdvale; de smilte og lo, rakte, kostet og spylte. Det var på med shortsen, ut med sykkelen og frem med utepilsen. Det var som om solens varme stråler myknet opp frosne ledd og stive muskler og ga ny energi til både utepilsdrikkere og hagearbeidere. Og fotballspillere.

TUIL er et lag bestående av hardtarbeidende nordlendinger - aggressive terriere som er vant til å spille fotball i mørketiden, med snøføyka midt i snørra. Når sola endelig kommer, tar de ingen sjanser - de vet at hvis de forsover seg en dag kan det hende de går glipp av hele sommeren. Slike karer kaster ikke bort et eneste sekund. De gikk ut i hundre og fikk 1-0 allerede etter seks minutter. Gauseth headet inn 1-1 kvarteret før slutt og fire minutter på overtid så det ut til at vi skulle få med oss ett poeng.

Men skjebnens ondskapsfulle ironi hadde kommet på banen, i form av innbytter Håvard Lysvoll.

Som fikk en retur på 18 meter.

Det gikk nok fort, men det virket som om tiden hadde slått på bremsene og fått alt rundt meg til å bevege seg i langsom film. Jeg så sparket, utgangen og ballens skumle bane. Jeg så læret lime seg inn i målet, helt oppe i krysset. Og jeg så de røde og blåes ekstatiske jubel.

Jeg snudde meg mot benken og startet en tirade av ukvemsord som ville fått hvem som helst av de råbarkede nordlendingene på tribunen til å nikke anerkjennende. Jeg knyttet neven så hardt at hånden ble hvit til langt opp på underarmen og rappet til pleksiglasset på innbytterbenken som om det skulle være den sin skyld.

Så sank jeg sammen som en sakkosekk.

Vi hadde rotet det til der oppe igjen. For femte gang på rad ble vi lagt i bakken og dynket i snøfonnene inne i Tromsdalen.

På den jævla banen. Nederlagets bane.

TUIL Arena.

Noen fotballkamper er slemme. Den påfølgende natten blir aldri mye bedre - ikke om det så skulle være natt til 17. mai. Den var lang, dyster og mørk - som en nattens Morgan Kane - full av smertefulle påminnelser på hvor brutal fotballen kan være. Og på hvor små marginene ofte er og hvor avgjørende de kan bli.

Det var ingen trøst å få heller - ikke fra noe hold. Ikke fra sønn, kjæreste eller mamma. Ikke fra kollegaer eller venner. Ikke fra tabell eller terminliste.

Trøst ville forresten ikke hjulpet. Trøst hjelper aldri. Det er bare tiden som kan hjelpe i en sådan stund. Med stunder. Ikke enda.

For jeg hadde mer enn nok av tid der jeg satt, men den leget ingen sår.

Så mørk til sinns hadde jeg ikke vært på nøyaktig ett år - etter 1-5 mot Ull/Kisa 16. mai 2016.

Nå hadde det skjedd igjen. Et grusomt tap på fotballens festdag. Dagen før dagen.

Det skulle vært godt spill og tre poeng. Det skulle vært en øl på flyet, smil i bussen og fremlegging av dress, sløyfe og flagg når jeg kom hjem.

Det ble som et vorspiel uten øl, musikk og mobildekning, sammen med gladkristne avholdsmenn på ei innesnødd hytte.

Det var ingen grunn til å heve flagget særlig høyt dagen etter. Både verandaflagget og jeg holdt oss inne til vi var helt sikre på at skrålete, jublende unger hadde blåst seg helt tomme i fløyter, trompeter og annet faenskap.

Det hadde smakt med ei lykkepille, men jeg hadde ingen. Så jeg tok en øl i stedet. Og en til. Før jeg mannet meg opp, tok på meg dressen, satte en fot foran den andre og beveget meg duknakket ut i den grå 17. mai-dagen.

Men så hørte jeg hornmusikk i det fjerne, ombestemte meg, sjekket postkassa og gikk inn igjen.

Hipp hurra skal du faen meg ha.

Vi møtte Sandnes Ulf tre dager senere - på den internasjonale dagen for kronisk tarmbetennelse (helt sant - de har en egen dag).

Vi spilte fantastisk fotball i femogførr og ledet 2-0 til pause etter en klassisk Pelle-perle og en tap in fra Boye. Det kunne vært mer. Det burde vært mer. I pausen spurte jeg Boye om han var ok i hodet etter smellen mot Elverum.

-No, sa han. - I have pain in my head because I did not score two more.

For en type.

Ousseynou Boye. Toppscorer i OBOS-ligaen. Fra Diambars. Senegal. Et annet land i en annen verdensdel - med en annen kultur. Og Boye har ikke hatt det nevneverdig travelt med å tilvenne seg profesjonelt levesett og brune regler. Han har røkt litt, sovet mye og fått masse kjeft. Han har ikke alltid forstått, eller villet. Han har blitt gitt sjanser og blitt gitt opp. Han har fått straffetrening og ekstratrening og stort sett spilt kamper i 3. divisjon. Men så langt denne sesongen har den lille kraftpluggen vist seg som et konstant uromoment med fart og ferdigheter, en aggressiv førsteforsvarer og en dyktig målscorer. Med høyre og venstre og hodet med. Også i OBOS.

Så kanskje - endelig - har han forstått, akseptert og forandret. Og stabilisert seg og slått gjennom.

Forresten, det er det fortsatt litt for tidlig å fastslå.

Til resten av gutta sa jeg - på norsk, så jeg er sikker på at de forstod - at vi måtte opptre rutinert og smart og ta av trykket som vi visste ville komme. Vi skulle bruke litt tid, slå inn bak dem og sette presset hos dem.

De var lydige som Emil i Lønneberget.

Og som Emil skulle jeg ønske et par av dem heller var i snekkerbua enn på banen i begynnelsen av andre. I løpet av tre famøse minutter rotet vi bort alt. Vi stresset og misset, ga dem ballen og dødballer og kastet til og med til en lyseblå jævel.

De scoret på en corner og ett frispark og plutselig var vi like langt.

Det ble ikke flere mål, og da dommeren blåste av kampen bet jeg meg i leppa, kikket opp mot himmelen og funderte på hva som er vondest - å gi bort en tomålsledelse på hjemmebane eller ha kronisk betennelse der solen aldri når.

Vi slo Kvik i cupen - etter en ikke fullt så strabasiøs kamp som mot Vestfossen - og NFF ga oss jackpot; hjemmekamp mot Godset i 3. runde. Mer om det senere. Sannsynligvis.

Så tapte vi en null-null-kamp 1-0, borte mot Glimt. Vi hadde en god plan, jobbet hardt og spilte en solid bortekamp, men vi klarte ikke å bikke en jevn kamp i vår favør denne gangen heller.

Fotballen - og livet ellers - består i stor grad av tilfeldigheter og marginer. De er overalt og det er ofte de som avgjør. Alle valg du tar, store og små, vil på hver sin måte påvirke resten av kampen. Resten av livet.

Det beste vi kan gjøre er å fortsette å jobbe hardt og forsøke å ta riktige valg så ofte som mulig - man må nemlig gjøre seg fortjent til å få marginer og flaks.

Første anledning er på søndag, hjemme mot Start. Vinner vi den er vi med igjen.

Jeg foreslår at vi tar med alt vi har av kuler og krutt, lader opp alle magasiner og kliner til. Slipp løs din iboende faenskap, tilsett det du har fått utdelt av kløkt og fornuft og bland det sammen til et slagkraftig seiers-serum.

Fornuftig faenskap er vanskelig å slå.

Vegard.