Mange fjell å krysse

På toppen

Søndag formiddag, strålende sol og to grader, rim i gresset og speilblanke fjellvann. Det føltes som om vi hadde Hardangervidda for oss selv – og våre nyvunne tre poeng.  Du får ikke bedre søndager enn det, og du kommer ikke så mye nærmere himmelen. Billedlig eller bokstavelig.

Rent bortsett fra at vi må ned fra fjellet, ned fra toppen igjen. For uka har ikke bare søndager, og det er fortsatt to kamper igjen – forhåpentligvis seks.

Smalt, bratt og fullt av krappe svinger

En turist på Vestlandet lærer fort at en avstikker til en severdighet ofte byr på flere opplevelser enn hovedattraksjonen selv. Ferdsel utenfor allfarvei i de indre fjordarmer får deg til å innse at veien opp til Flåklypatoppen ikke var ren fantasi. Det er rett og slett veien til butikken eller naboen for mang en stril.

Smale vestlandsveier, hugget inn i fjellsiden og stablet opp på tjue meter høye steinmurer, gjør inntrykk på en som er oppvokst med Hagatjernsbakkene, og som sliter med at steinmuren på førti centimeter i hagen raser ut hver vår. Særlig når den tyske bobilen kommer i møte og fjorden blinker svart hundre meter lenger ned.

Resten av sesongen er ingen reise på E18 i Vestfold. Det er mer som en kjøretur på fylkesvei 569 mellom Dalseid og Straume. Smalt, fullt av svinger, møtende trafikk og mørke tunneler. En påkjenning for de som er emosjonelt investert – de som ikke kobler av med fotball, men kobler seg på. 

På den annen side, hva hadde Vestlandet vært uten smale veier, og hva hadde høstkamper i Mjøndalen vært uten nerver og spenning? Det hadde ikke vært det samme med hvilepuls og hekling av bøttehatter.

På kanten

Jeg har sagt før at jeg hadde vært villig til å lære meg å strikke, om jeg bare kunne fått én rolig sesong hvor det mest spennende var hvorvidt jeg mistet en maske når dommeren blåste for fulltid. Jeg tror jeg ville angret, og jeg tror en rolig sesong i Mjøndalen er like usannsynlig som at jeg kan læres å strikke.

Akkurat nå er strikkescenarioet svært langt unna. Skal vi holde oss til vestlandsvei-analogien, er vi på vei opp Måbødalen – gamleveien – helt ute på kanten hvor noen stabbesteiner fra T-Fordens tid er det eneste som skiller oss fra dalbunnen. Jeg er selvsagt engstelig, som alltid på denne tida, men jeg har trua på at gutta får det til på banen. Med litt hjelp fra oss helt på siden.

Denne klubben har en tendens til å komme seg opp selv når tre av fire hjul er utenfor kanten.

Vi har både de som scorer jevnt og trutt, og vi har de som setter matchvinnermål på overtid. Vi har spillere som yter på et like høyt nivå og løper like hardt etter nitti minutter som etter ni, og vi har spillere både på bane og benk som kan skape magi.

Mot Brattvåg på lørdag må vi klare oss uten en solid Sundo, men vi har en Vik som leverte mirakler på streken i forrige kamp. Hans første mål kom mot Brattvåg i sommer, hans hittil siste kom mot Sandviken i helga.

Vi har et lag som presterer på et høyt nivå, og som har levert trepoengere i seks kamper på rad. Et lag som ga oss en god opplevelse i Sandviken sist lørdag, og la grunnlaget for en god dag med lave skuldre på Hardangervidda søndag.

Svært nær himmelen, men ikke helt. Ikke enda.

Kronglete, men farbart

I prinsippet er vi tre lag som slåss om andreplassen og muligheten for opprykk. Bjarg, Brattvåg og Mjøndalen. Jerv har snublet litt i det siste, men førsteplassen deres bør være ganske sikker. Den kan de sikre ved å ta poeng mot Bjarg, og samtidig gi oss en sjanse til å ta føringen i kampen om andreplassen.

Brattvåg hadde Bjarg på gaffelen et øyeblikk i forrige kamp, men seieren glapp og med det vår mulighet til å avgjøre dette helt selv. Det eneste som er sikkert, er at veien er smal og svingete og Måbødalen er bratt. Om vi skal opp på toppen igjen, må Brattvåg sendes tomhendte tilbake over fjellet.

Gutta må skru på brun høstmodus, legge bort silkehansker og blø for drakta, klubben og deg. Men da må du gjøre det samme for gutta. Dedikasjon og lojalitet må fortjenes – begge veier. Din plass er på tribunen på Consto – gi laget en grunn til å slåss for deg.

Himmelen får vente noen uker til, men den kommer tilbake, og det er fjell å krysse på veien til Sogndal også.

Dette er tiden for å gi absolutt alt, og i skuffen ligger en tynnslitt bokser.

Må jeg så må jeg.