Slått, men ikke stilnet

Some people believe football is a matter of life and death. I am very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.

Bill Shankly

Jeg liker sitatet til Liverpool-manager Bill Shankly. Det er rett og slett en ganske god oppsummering av hva fotball er for meg. Det er akkurat passe arrogant og usaklig, fullt av selvinnsikt, selvironi og uttalt med et glimt i øyet – samtidig som det har en kjerne av sannhet.

Noen ganger den eneste sannheten.

For i noen korte øyeblikk om gangen føles fotball viktigere enn liv og død. Som når Markus Nakkim scorer sju minutter på overtid mot Sogndal på Intility, når Jokke lobber over Øvretveit på Consto, eller når Øy redder siste straffen til Godset. Men også når Brattvåg setter 1-2, 1-3 og 1-4 på Consto på lørdag. Eller når du våkner søndag morgen og registrerer konas manglende «Vi vant!» og husker hva den vonde knuten i magen skyldes.

En knute det tar noen dager å bli kvitt. Omtrent som en komprimert kjærlighetssorg – det gjør ikke mindre vondt fordi det varer kortere, eller er mindre viktig. Slike dager møter jeg langt heller en rivaliserende supporter som kjenner seg igjen i situasjonen, enn en uvitende kollega som ikke vet at fotball er viktigere enn liv og død – der og da.

Fotball er ikke bare liv og død. Fotball er fødsel, liv, død, forelskelse og kjærlighetssorg – hele livet. Ofte alt i løpet av nitti minutter. Noen ganger i løpet av sju minutter overtid.

For nok en gang å bruke en annens ord: «Fotball er den viktigste av de uviktige tingene i livet.»

Mangel på ord

Gi meg ei uke og en pc, så skal jeg klare å formulere meg ganske godt. Gi meg tapt opprykk, knuste håp, knuste spillere tynget av tvil og supportere tomme for ord – og jeg er ikke i nærheten av å kunne uttrykke noe som helst fornuftig. Uansett hvor mye jeg ønsker det.

Like mye som det er fantastisk å dele gleden ved seier, juble og synge sammen, er det vondt å stå sammen i tapet. Det er tungt å se skuffelsen til de som lever av dette, og jeg skulle så gjerne hatt de rette ordene, men jeg har dem ikke. Kanskje finnes de ikke heller – ikke akkurat der og da.

For noen er fotballen mer enn den viktigste av de uviktige tingene i livet. Den er også jobben og fremtiden. Den er livet.

Jeg tåler en sesong til i 2. divisjon. Det er flere bortgjemte kroker å se, nye anlegg å besøke og nye mennesker å treffe. Alt av varierende kvalitet, men mye bra og det meste minneverdig. Riktignok begynner jeg å bli lei Bergen, og Vøringsfossen er ikke like spektakulær fjerde gangen, men det er garantert en og annen foss vi ikke har sett, en gårdsbutikk vi ikke har besøkt og en kanelsnurr vi ikke har spist.

Sesongens første bortetur gikk med full buss til Jerv og Grimstad. 3050 avslutter på samme måte i Arendal, laget vi slo 4-1 i serieåpningen. Vi er kanskje ute av opprykkskampen, men det skal mer til for å stilne Norges beste supportere – mye mer.

Vi kommer tilbake

Det finnes ingenting verre enn stillhet når drømmer knuses. Derfor synger jeg heller litt høyere, og derfor er 3050-feltet det eneste stedet for meg på dårlige fotballdager. Det er et lite plaster på såret om det eneste feirende motstandere hører er 3050 og Dalas uberørte sang. Om det i tillegg provoserer litt, er det en bonus.

Det har omtrent samme effekt som et Donaldplaster på et blåmerke, eller ti sekunders ispose og en slurk vann mot en smell i skinnleggen – 100 prosent mentalt, men det gjør det mulig å overleve. Et spørsmål om liv og død.

Det er lov til å synes synd på seg selv, men ikke så lenge av gangen. Vi var med til langt inn på oppløpssiden, til tross for at vi nok en gang startet sesongen med å signere en helt ny stall. Det tar tid å sette et nytt lag. Likevel kjempet vi for opprykk til nest siste runde, og etter sommerpausen tok vi flere poeng enn både Brattvåg og Jerv. Lag med mer penger og mer kontinuitet enn oss – i år.

For første gang siden 2023 runder vi av sesongen med spillere på kontrakt også for neste sesong. 2027 kan bli første gang på lenge hvor vi har et lag på plass når treningshverdagen starter i januar, og vi på tribunen slipper å lære oss 20 nye navn før første runde sparkes i gang.

Vi har et bedre utgangspunkt enn på flere år, og om de siste brikkene rundt drift og økonomi også faller på plass, kan neste sesong bli virkelig artig. De som har ansvaret for slikt må jobbe for at klubben vår igjen har en grunnmur sterk nok til å bære et opprykk, og stødig nok til å bli stående.

Vi avslutter med stil

Sist vi var på besøk i Arendal ble Hellum tidenes første målscorer på Norac stadion – fire minutter på overtid. Ett mål som holdt liv i vår drøm om å rykke opp, ett mål som var med på å drepe deres håp om å overleve divisjonen.

Vi går videre, vi reiser vårs når vi faller. Slått, men ikke stilnet. Lørdagens kamp handler ikke om liv og død. Arendal er uten Vegard og Syver, vi er uten den opprykksdrømmen vi begge hadde da vi møttes i sesongåpningen. Fotball er tilbake til å være den viktigste av de uviktige tingene.

Selv skal jeg bidra med det jeg faktisk kan gjøre noe med. Som å sørge for at tribunen avslutter med stil, og jobbe for at bussen til Arendal fylles. Til det trenger jeg din hjelp.

Siden Sparebanken Øst sponser vår buss til Arendal, har 3050 kjøpt inn billetter til alle som blir med bussen. Skynder du deg, venter det et sete og en kampbillett på deg også. La oss gjennomføre siste runde som de 25 første. La oss vise 2. divisjon at de har noe å se frem til også neste år. La oss vise gutta at vi fortsatt er der – større, sterkere, mer høylytte – mer i live enn noen gang!

Det er det viktigste av alle uviktige ting du kan gjøre på lørdag.

Mer info om bussen her.