Tro, håp, kjærlighet – og et lite kloster-ran

Hva gjør man så når det er som vondest, og man kjenner en gryende misunnelse overfor alle de som disponerer alle sine helger helt fritt? De som reiser på hytta, eller tar en helgetur på fjellet med lav hvilepuls og ingen planer. Hva gjør man når fakta begynner å håne håpet, og kjærligheten er eneste bærebjelken igjen i trua?  

Vi bestilte ny tur til Bergen – altså nesten til Bergen. Hytta klarer seg uten oss.

Knust håp til lyden av jubel

Lørdagens tap var omtrent så smertefullt som et tap på fotballbanen kan være. Det er vondere å tape mot rivalen på overtid av overtid, men tapet mot Jerv var den vonde bekreftelsen på noe du har fryktet – et håp som brutalt knuses, til jubelen av altfor hørbare bortefans.

Jeg har sjelden bannet så høyt, og så mye, som til lørdagens dommertrio. Noe var garantert fortjent, men det meste sikkert ufortjent – det er egentlig ikke så nøye. Om jeg er usaklig og fullstendig partisk der jeg står, har jeg i alle fall selvinnsikt nok til å forstå at glosene hadde vært både færre og mildere om resultatet hadde gått vår vei.

Jeg vil være sint på dommerstanden. Jeg har null behov for fornuft. Jeg har i alle fall ikke behov for en saklig, analytisk tilnærming fra noen som nylig har prosedert at mål preger kamper – som om det var et bevis for dyp forståelse av fotballens lover. Jeg trenger ingen gjennomgang av hvorfor vi tapte, eller en objektiv vurdering av dommerens prestasjoner.

Jeg vil engasjeres, ikke belæres

Fotball er for meg hverken saklig eller analytisk, det er følelser, kaos, eufori og smerte. Du lever og føler fotball, du dissekerer det ikke som en padde i naturfagstimen.

Gi meg en Joacim Jonsson og Amund Lutnæs, som med temperatur, selvironi og engasjement slakter klubben min, kaller den en «Mikke Mus-klubb» mens de knapt klarer å sitte stille på stolen.  Gi meg en Joacim som mener vi tapte fordi laget var feige som kyllinger, og at forsvaret jogget rundt som hodeløse høns på skautur.

La meg slippe lange selvhøytidelige, analytiske gjennomganger av en dresskledd Bent Eriksen. En akademiker som med streker, sirkler, piler og stillbilder forteller meg at orienteringen i mellomrom manglet, og at forsvaret ikke klarte å flytte strukturen raskt nok sidelengs. For meg er det omtrent like interessant som paddas innside.

Da tar jeg heller en tur i kloster.

La oss rane et kloster!

Coenobium Vallis Lucidae – «klosteret i den lyse dalen» – ble grunnlagt akkurat 800 år før fotballklubben Lysekloster ble stiftet i 1946. Altså omtrent 350 år etter at noen, kanskje fra samme fjord, fant ut at de ville spe på inntekten med et klosterbesøk utenfor kysten av Northumberland, og med det startet en lang tradisjon.

Vi skal ikke gå fullstendig 793, og verdiene i klosteret på Lindisfarne overgikk nok den mengden gods og gull dagens Lysekloster kan by på. Likevel skal vi reise vestover med plyndring for øye. Når vi entrer matta kan vi legge akademisk tilnærming og høflighet til side, og forsyne oss med det vi kom for.

Ikke full berserkgang, men litt ufine, litt usaklige og litt brutale er det lov å være – og poengene er det lov å rane med seg. Lysekloster er kanskje en ruin, og de er kanskje tappet for de store verdiene, men på lørdag kan vi rane med oss noe vi trenger – tre poeng.

Om så skjer skal jeg rose dommerne, snakke varmt om hvordan mål preger kamper og at vi vant mye takket være forsvarets evne til å orientere seg i mellomrommet.

For selv om sakligheten og objektiviteten er mangelvare i mitt fotballhjerte, er kjærligheten til klubben sterk nok til å bære både trua og håpet når andre bærebjelker svikter.

Og hytta? Den står der også i desember – etter at kvalikkampene er ferdigspilt.